Høstkveldene vi satt klistret
til boken om LEONARD

Denne høsten har vi hatt spennende, gode stunder i peisflammene med boka LEONARD av John S. Opdahl. Dramatisk og levende skildret som historiene er, har alle som kjenner eventyreren, fangstmannen og forfatteren John S. best, fastslått at dette er hans aller beste roman.
Boka er den føreste i serien om Leonard, og så langt er vi blitt kjent med en søkkrik onkel med bankkontoer og lommene breddfulle av penger som lukter laks og smuglersprit. Men det er på ingen måte en kjeltring vi er så heldige å få slå følge med i storslått villmark og ute på fiskerike hav. Væpnet til tennene med datidens frakkeste våpen og ammunisjon, står hardhausen og tøffingen Leonard vakt om ærligheten i sin kamp for indianere og sine andre hardtarbeidende medhjelpere. Inspirert av livet i Alaska og langs kysten ned til Seattle, henter John S. sine fargerike historier fra 1920-årenes Amerika.
Han øser av sin store kunnskap om de enorme land- og havområdene, og beskriver byene, elvestrekningene og kyststripene så detaljrikt at vi blir fullstendig bergtatt av fortellingene. Leonards siste leveår er den overraskende starten på boken. Midt i et eventyrslott av en fjellgard i grensetraktene mellom Norge og Sverige dukker onkelens dagbøker opp, og i drønnet av et haglskudd ble vi resten av kvelden, og høstkveldene deretter klistret til råskap og brutalitet, medmenneskelighet og hjertevarm omsorg som kampen for tilværelsen alltid har handlet om.


Vidar Heitkøtter,
pensjonert reporter i Gudbrandsdølen Dagningen