Utdrag av "Mekal - en fortelling fra skogene" fra boka

av John S. Opdahl
Første møte med Mekal

Fullriggeren «Langvind» av Trondhjem forliste på Perukysten uværsvåren 1925. Jeg fikk ny hyre i Callao på en engelsk stålbark, tremastet, 13 meter bred og 89 meter lang. Vi kom opp til San Fransisco 5. oktober samme år, hvor jeg mønstra av. 

Her ved Fishermans Wharf lasta de opp fanger for Alcatraz, og de hadde gått ombord i en liten rustholk som skulle ta dem ut til den beryktede øya. De tomme blikk fortalte at det for mange var siste gang de hadde fastlandet under føttene. Det kom en huiende regnskur drivende over pakkhusene og skjulte den lille frakteskuta da den la fra land. Tåkeluren ulte hest inn i regnbygen, og forble å ule hele vegen over bukta. Det var et uhyre trist syn. 

I Frisco tok jeg inn på et billig losji. Satt samme kveld på sjømannskirka i Hyde Street og lytta til en ungarsk dame som spilte Dvorak på piano, og tankene gikk til elvene i Kina innenfor Nan Tung.

Jeg hadde aldri tidligere hørt så nydelig pianospill. 

Her satt vi, de harde sjømenn, og drømte oss bort fra slitet og savnet.

De fleste av oss som seilte de fjerne hav benytta sjømannskirkene som poststed. Jeg hadde mottatt et brev med poste restante San Fransisco, og åpnet den medtatte konvolutten mens pianistinnen tok pause. Brevet var fra Frelsesarmeen, fra soldat Marie i havnebyen der jeg var født. Hun skrev at jeg var eneste slektning til en unge som var satt igjen på trappa hos Frelsesarmeen for flere år siden, etter at et fantefølge hadde passert. Den eneste beskjeden var at guttens far samme vinter hadde satt livet til i uværet nede ved Tasmanien.

Sjømann og hardhaus denne faren, og mora kom fra et fantefølge som hadde tusket seg fram med fioliner og sigøynerdans. Soldat Marie fortalte at armeen hadde brukt lang tid på å finne fram til meg, og de hadde også fastslått at jeg var den eneste slektningen gutten hadde på denne jord.

Gutten hadde fått navnet Mekal etter faren, og levde hos Marie fra Frelsesarmeen, som sang for fyllefantene ved kaia. De to bodde i et område av byen der fyll og slagsmål var en del av livet.

Jeg satte derfor kursen hjemover allerede neste dag. Men lunefulle vinder og tunge høststormer gjorde sitt til at det ble desember før jeg igjen så de snødekte fjell i mitt eget land.

Han var fem år da jeg kom på besøk. En liten tass som sto der med ei lita trebøtte fylt med snø og en spade i den andre hånda. En liten sjarmerende kar i grå vadmelsdress med skjerf og lue i rødt. Og han hadde et utrolig smil da han fortalte meg at han het Mekal. Med klump i halsen satte jeg meg på huk foran ham. Fortalte at vi var i slekt, og at jeg hadde kommet for å hilse på. Gaver hadde jeg også med til gutten – jeg hadde til og med kjøpt klær til ham før jeg reiste hjem til Norge.

Jeg hadde deretter et lengre møte med soldat Marie, som også hadde fått gave. Og jeg tok gutten med meg da jeg dro.

Vi bodde på Hotell National denne natta. Vi spiste og koste oss, og vi tok en liten handletur på byen. Jeg selv hadde ikke vært i gamlelandet på syv år.  

Men det var feil at han ikke hadde slektninger.
Hans far hadde vært eneste sønn på Øvre Granåsen, som lå øverst  mot de enorme skogene i Lissdalen. Faren ble imidlertid gjort arveløs 18 år gammel, da han falt for ei taterjente. Omgang med farende folk var mer enn den mektige eieren av Granåsen kunne godta, og en søster av det stille slaget skulle ta over gården.
Den påfølgende våren ble den utstøtte odelsgutten med fløyterne ned Lissåa, som rant ut i Storelva. Denne elva gikk like ut mot havet og storbyene, og under et annet navn mønstret han på ei skute som seilte til Østen. 

Han kom aldri tilbake. 
 
 

Øvre Granåsen 

Mekal og jeg hadde blitt venner med en gang. Jeg fortalte ham at faren hans og jeg ble sett på som fortapte da vi reiste til sjøs, og at det var jeg som nå skulle forsøke å være som en far for ham. Frelsesarmeen hadde nemlig fortalt gutten at faren hans var død. Men jeg kunne samtidig gi ham nyheten om at han hadde ei tante og en bestefar som ikke bodde langt unna.

Og det var ei uke igjen til jul.

Jeg ringte og snakket med guttens bestefar. Ble møtt med en høflig, men avvisende tone om at de ikke mottok besøk på gården. De hadde nok folk som hogg i skogene, hvis det var arbeid jeg søkte. Da jeg fortalte at jeg kom på en snarvisitt bare for å vise ham noe, skulle han aller nådigst sende hest og skysskar ned til stasjonen. Jeg fortalte når de kunne vente meg.

Det var en eldre skogskar som sto på perrongen da vi ankom. Han var rådsdreng på gården, av det harde slaget. Han hadde arbeidet på  Granåsen i en menneskealder, og var av det slaget som var uhyre lojal mot bruk og hersker. Han ble blek da han så gutten og hilste på ham, så på meg og spurte med blikket om det var slik han trodde. Jeg nikket til det. Mens jeg lesset på det lille vi hadde med oss, var lille Mekal og hilste på den svarte hesten som sto forspent sluffen. Han var så liten at han gikk imellom frambeina på dyret, og klappet den uten redsel på magen. 

Jeg ble iskald da jeg så hva han gjorde, men gutten bare lo og var henført over å se sin første hest. Vi fikk ham opp i vogna, kusken svingte seg bakpå mens vi var i fart, og med hover som hissig kasta snø bakover jaga vi ut fra stasjonsområdet og tok kursen nordover mot de store skogene.

Vi kjørte uten å si et ord. Jeg tenkte på gutten som jeg hadde tulla inn i flere tykke tepper med en slitt pels over oss. Hadde du bestefar, visst hvem som kom  kjørende hjemover, så hadde du helt klart rigget til sluffen med dombjeller… 

Du verden som denne hesten travet. Med flagrende man og en rumpe som lå rett bak og oppover, kom vi drivende inn mot Øvre   Granåsen. Den gamle rådsdrengen må ha følt øynene bak de utallige ruter på det enorme våningshuset, da han i raskt trav kom drivende opp alleen. Vi kjørte inn på en stor gårdsplass, der vi i høy fart svingte rundt et enormt tuntre av alm. Like foran hovedbygningen stoppa vi i en sky av snø og drivende damp fra gampen, og jeg hørte at gutten lo av fryd og slo hendene sammen av glede. At den gamle rådsdrengen kunne kjøre hest var noe sjøl en femåring forsto og satte pris på. 

Det gjorde tydeligvis ikke den gamle bestefaren som sto i hoveddøra. Som en gammel høvding sto han der, og jeg så tordenværet i øynene hans over den måten drengen hadde kjørt på. Jeg løfta derfor Mekal ut av sluffa, handtakka drengen for en stor opplevelse han hadde gitt oss begge, og  gikk så og hilste på den gamle. Dattera som skulle arve alt dette kom også ut.

Dermed var det guttens tur. Han tok av seg lua, og håret lyste som kornbandet de hadde satt opp i tornebuskene like ved. En veldig blid liten gutt, dette. Han smilte til dem begge da han kom med neven. Fortalte at han het Mekal, og at han håpet å få lov til å fore hesten som  hadde frakta oss hit. Den gamle bestefaren blekna i ansiktet, men dattera støtta ham raskt inn og konstaterte at vi var velkomne begge to. Og la til i samme åndedrag:

– Jeg håper dere kan bli noen dager.

Mekal ville heller være med og sette inn hesten. Jeg ba drengen om å se etter gutten og komme inn med ham etter at han hadde fått sett stallen, samt klappa den svarte hesten enda noen ganger.

Jeg lot kofferten og utstyret stå utenfor døra. Tross alt var jeg ikke kommet som noen tigger. I samtalen gjorde jeg det klart at jeg var fri mann, med oppspart hyre fra mange år til sjøs. Neste mål var styrmannsskole i nærmeste havneby, og en gang kanskje bli kaptein på egen skute som seilte  de fjerne hav. 

De to lytta med store øyne og spisse ører under min beretning. Om møtet med gutten som hadde blitt etterlatt hos Frelsesarmeen, og jeg snakka varmt om soldat Marie som hadde vært som ei mor for gutten helt til de fant fram til meg.

- Faren hadde vært en usedvanlig dyktig sjømann, fortalte jeg. Rederiet hans hadde planer om å ta ham hjem og påkoste maritim utdannelse. Planer som bokstavelig talt forsvant i havet da rederiet mista skipet og hele besetningen.

Nå ble det kaffe og traktering, og du store verden som det ble ordnet til ute på kjøkkenet. Det ble sendt ilbud etter bakstekone og mer kjøkkenhjelp, og Mekals tante visste ikke hvilken fot hun skulle stå på. Hun hadde vært 20 år eldre enn guttens far, og ingen hadde savna lillebroren mer enn henne, men en steil far hadde avvist alle forsøk på å få broren hjem igjen. De hadde omsider fått høre at han var død, men de hadde ikke anelse om at han hadde barn med fantejenta som hadde brakt ham ut i vanry. Du verden, her hadde det gått på halv tolv alt sammen. Det var mest gammeldrengen som drev hele gården og som satte karene i arbeid.

Søsteren hadde vurdert å emigrere eller bli nonne, men hun fryktet at det ville bli den visse død for den gamle faren hennes, hvis hun også forsvant.

Og så kom det ned fra himmelen ramlende en liten arving til alt som  betydde noe i hennes og farens verden her på Øvre Granåsen. Med skog og fjell så langt øyet kunne se i klar morgendis. Eiendommer som strakk seg fra Heimanden i nord og til Gråmanden i øst, og med ørretvann der storfisken slo slik i mørke sen-augustkvelder på flytende markdorg, at man fikk gåsehud ved årene.

Jeg gjorde det klart, at jeg vurderte å dra igjen samme dag og ta med meg gutten. Tross alt kom vi ikke for å trenge oss på noen, men jeg syntes at han måtte få oppleve sine røtter, samt hilse på bestefar og tante Ellinor. 

- For å få Mekal med har jeg vært nødt til å adoptere gutten, fremholdt jeg, men vi har ikke kommet hit for å krype og be om noe som helst. Guttens far ble gjort arveløs, og jeg er derfor glad for at vi i det hele tatt fikk komme til gårds. 

Dette fortalte jeg mens ny kaffe ble slått i, og den gamle storbonden var selv og hentet av det mest dyrebare i hjørneskapet sitt og slo rikelig i glassa. Han var både rødmusset og ivrig, og fikk til slutt stotra fram hvor utrolig koselig det var å få besøk. Tross alt var vi i slekt.

Storbonden håpa jeg kunne ta noen dager innpå fjellskogen, da gaupa hadde herjet stygt med sauene i nedre del av bygda. Han regna med at jeg som sønn av en jeger kunne andre ting enn sjømannskap. Og han fortalte saker og ting om min egen far som jeg selv ikke kjente til – det var rent utrolig hvor koselig og medgjørlig gubben hadde blitt.

Alt utstyr jeg trengte kunne drengen fremskaffe, og hytta til Mekals far sto fortsatt der innenfor Gråmanden. Ingen hadde satt sin fot der etter at sønnen reiste vekk.
Å reise igjen med en gang fant han helt meningsløst, og han hadde et brennende ønske om å bli bedre kjent med barnebarnet sitt. 

- Det må være spennende for en guttepjokk å komme på en gård, fremholdt han. Jeg har selv lyst til å vise han forskjellige ting. 

Jo, det var egentlig veldig mye han ville vise barnebarnet, forsto jeg.

Jeg gikk ut for å hente gutten. Han fora hestene med havre, og alle de ni karene på gården var der og holdt ham med selskap. Det var tydelig at det hersket stor glede der ute i stallen, og når gutten lo så lo alle de andre med. Flere av karene begynte å strigle hestene bare for å være nærmest gutten som fora, slik at de kunne passe på ham. Det var 22 hester på stallen, og gutten fór som en virvelvind omkring og hadde mer lyst til å være der enn å bli med inn for å spise. Rådsdrengen måtte høytidelig love at han fikk komme tilbake igjen – det var ikke vanskelig å se at det allerede hadde oppstått et vennskap mellom de to.

Middagen var bare utrolig! Kokt fjellørret med mandelpoteter og brånet fjellsmør, og salat med iskald pepperrotkrem. Dette var noe Mekal aldri hadde spist før. Han satt mellom bestefaren og tante Ellinor som renset fisken. Fjellørreten var drivende rød i kjøttet, og hun  skrelte potetene til gutten. Iskaldt hjemmebrygga øl ble servert i glasset mitt i rikelige mengder, så sterkt at jeg skjønte at vi skulle bli der om natta. Dessert var villbringebær og fløte, multekrem og trollkrem. Et fantastisk måltid, og brennende lys var tent da det ble tidlig mørkt nå like oppunder jul.

Dette var noe gutten ikke hadde drømt om fantes, og jeg tenkte på de kalde hotellrom vi hadde delt etter at jeg henta ham. Jeg tror at   han tenkte på det samme, for han la fra seg sølvskjea, stoppa tyggingen, så på meg og spurte hvor lenge han kunne spise noe så godt som dette. 

– Vi er invitert til å være over natta, svarte jeg. Og det er seint, så   det er best å ta noe av desserten på et fat og med opp på gjesterommet. 

Et varmt og koselig rom var klargjort, og jeg trakk meg også tilbake etter middagen. Men bestefaren hadde lovt gutten en tur inn til hestene før han sovnet, og de dro over med ei lykt som lyste opp gårdsplassen. Gubben gikk mye rettere i ryggen der han gikk og leide barnebarnet, og jeg var stolt og glad over  hva jeg hadde bidratt med. Mye seinere fulgte Ellinor og bestefaren gutten opp til rommet, og det var en svært sliten, men fornøyd liten guttunge som ønska meg god natt. 

- Og vet du? sa han. Bestefars navn er det samme som mitt, og faren min het Mekal junior.

Han sovna mens han tenkte over disse navnene. Navna på alle hestene, hadde han også klart for seg – den svarte som hadde henta oss på stasjonen het bare Svarten.

Jeg sto ved vinduet og så ut mot mørk skog på den andre siden av hagen, som var opplyst av lyset fra finstua. Her brant bjørkeved på peisen, og her vet  jeg at  bestefaren og tante Ellinor satt og diskuterte hva de skulle gjøre med denne situasjonen.